Bærekraft på bærtur
Universitetet i Oslo og sentrale norske helsebyråkrater går nå i bresjen for et oppsiktsvekkende snevert syn på bærekraft. Da er det mer enn pizzaen på Blindern som er i fare.
En liten hilsen først: Forrige ukes nyhetsbrev om Universitetet i Oslos cateringkontrakt fikk rekordhøye 3500 visninger. Tusen takk til nye og gamle lesere for alt engasjement, tips og tilbakemeldinger til dette lille hobbyprosjektet.
Denne uken forsøker vi å se cateringavtalen i en større sammenheng. Vi får se om jeg klarer å veve trådene sammen…
UiO-rektor Svein Stølen rykket denne uken ut med leserinnlegg i VG for å forsvare cateringkontrakten som har ført til salatpåbud, pizzanekt, kakestopp og misnøye blant tusenvis av ansatte og studenter i hovedstaden.
“Det handler om så mye mer enn pizza!”, skriver Stølen og viserektor Mette Halskov Hansen, etter at ingen av byens pizzaleverandører skjønte hvordan de kunne leve opp til universitetets nye krav til bærekraft.
At det blir påpekt at ansatte er sultne, savner kaker, eller kaster uspist salat i mengder, avfeier rektorparet som “harselas”.
Man bør gi UiO-rektorene rett på ett punkt: Cateringkontrakten ved UiO handler mer enn at ansatte ikke lenger får bestilt pizza.
Den handler om den kanskje viktigste definisjonskampen i dagens kostholdsdebatt: Nemlig hva vi skal legge i ordet bærekraft.
Stølen og Halskov Hansen skriver i sitt innlegg: “Universitetet har et ansvar om å ta bærekraft på alvor, og bidra aktivt for å redusere klimagassutslipp. Skal vi begrense effektene av klimaendringene må vi se på det større bildet”.
Legg merke til rektorenes vektlegging av klimagassutslipp. For 90-millionerskontrakten for catering viser tydelig hva som er universitetets forbausende snevre bærekraftsbegrep.
Det er nemlig grensene for klimagassutslipp per servering som virkelig legger listen høyt for bærekraft i universitetets omstridte opplegg.
I Stølens store bilde er det nesten bare plass til CO2-ekvivalenter.
Vi ser på kontraktens §4. GRENSEVERDIER:
For den som vanligvis ikke teller gram med CO2-ekvivalenter til lunsj eller middag, kan vi illustrere følgende:
Disse grensene tillater maksimalt 20 gram oksekjøtt (før steking/tilberedning) til middag. Men da er det ikke karbonbudsjett igjen til andre ingredienser. Tilsvarende vil budsjettet til frokost omtrent være oppbrukt etter et par glass melk.
Selv uten de andre kontraktskravene om minst 50% frukt og grønt, 5-20% proteinrike planter og mindre enn 20% meieriprodukter, er de fleste kjøttretter fra drøvtyggere som ku og sau tatt helt av menyen.
Lave klimagassutslipp er naturligvis positivt.
Men så blir det vanskelig.
Spesielt om man som Stølen er opptatt av å “se på det større bildet”.
Diettkrav som utraderer norsk landbruk
Det norske matsystemet er nemlig ikke spesielt bærekraftig om Stølens karbonbudsjett skal gjøres gjeldende til frokost, lunsj og middag.
For å sitere rapporten Bærekraft i norsk jordbruksproduksjon fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), som kom ut i september: “Drøye halvparten av dyrkajorda vi disponerer kan bare gi grunnlag for matproduksjon gjennom drøvtyggerbaserte produksjonssystem”.
Videre i rapporten:
“Dersom et plantebasert kostholdsalternativ ble realisert, ville det meste av dyrkajorda utenfor flatbygdene i Rogaland, på Østlandet og i Trøndelag ha gått ut av matproduksjon”.
Norge vil, med andre ord, gro igjen.
Det høres kanskje bærekraftig ut på Blindern, langt vekk fra utkantstrøk med bønder, kulturlandskap og lokalsamfunn.
Men et gjengrodd landskap er ikke nødvendigvis mer bærekraftig for naturen heller: Uten ku, sau og geit tar kratt og mørke skoger plass fra åpne enger, blomster og bier.
… den største trusselen mot biologisk mangfold i jordbrukslandskapet er at semi-naturlige arealer har gått ut av bruk og er i ferd med å gro igjen, skriver Nibio.
Tap av biologisk mangfold, arbeidsplasser i distriktene, kulturlandskap, nasjonal selvforsyning og i verste fall feilernæring kommer altså i tillegg til sultne og misfornøyde professorer på Blindern.
Dette handler utvilsomt om mer enn pizza.
Kampen om “bærekraft”
Det handler også om mer enn en enkelt kontrakt på Universitetet i Oslo.
For dragkampen om hvor tungt utslipp av klimagasser skal få dominere definisjonen av bærekraft har vært den kanskje viktigste årsaken til splittelsene i arbeidet med den fellesnordiske kostrådsutredningen, NNR.
Kort fortalt har klimaengasjerte ernæringsforskere og helsebyråkrater stått på den ene siden.
Forskere og byråkrater med bakgrunn fra landbruket har stått på den andre.
Tradisjonelt har disse leirene funnet kompromisser i offentlige råd og utredninger, som da Nasjonalt råd for ernæring vurderte bærekraften i norske kostråd i 2017.
Men nå er frontene skjerpet.
I NNR-arbeidet ble jordbruksekspertene fra nevnte Nibio overhørt og avvist i bærekraftsutredningene - før de til slutt trakk seg fra hele prosjektet.
NNR endte som kjent med en anbefaling om en maksimalgrense på 350 gram rødt kjøtt i uken av helsemessige årsaker - og råd om “betydelig mindre” om man skal hensynta miljøet.
Til gjengjeld lyktes Senterpartiet og Landbruksdepartementet å hindre at bærekraft skulle integreres fullt ut når de nordiske NNR-anbefalingene skal oversettes til norske kostholdsråd neste år. Bærekraft heller stå i et eget kapittel.
Det vakte etter sigende betydelig skuffelse blant flere profilerte helse- og ernæringsforskere.
Ut med landbrukskompetanse
Men denne uken slo helsebyråkratene tilbake.
Det skjedde i utnevnelsen av det sentrale Nasjonalt råd for ernæring for perioden 2024-2026.
Ifølge Helsedirektoratet skal rådet “styrke myndighetenes fagrolle ved å gi kunnskapsbaserte råd i arbeidet med kosthold, ernæring og helse i befolkningen og i helsetjenesten”.
For til tross for at bærekraft er på alles lepper i kostholdsdebatten og det pågående kostrådsarbeidet, valgte direktoratet å kaste ut den eneste forskeren med kompetanse fra landbruket og mangeårig medlem, Nibios forskningssjef Audun Korsæth.
Det skjedde, etter det jeg forstår, ved at kriteriene for å søke ble strammet inn til bare å åpne for kandidater med ernæringsfaglig kompetanse.
Inn med helgrønn kostholdsprofessor
Men selv om landbrukskompetansen er ute, er det ingen grunn til å tro at ernæringsrådet vil bry seg mindre med bærekraft i årene som kommer.
For med årets utnevnelse har rådet fått en leder med et brennende engasjement for nettopp klima og bærekraft: Professor og instituttleder for medisinske basalfag ved UiO, Lene Frost Andersen.
De senere årene har kostholdsforsker Frost Andersen ledet eller deltatt i prosjekter som å forske på en “grønn (bærekraftig) tilnærming” for å “redusere forekomsten av underernæring hos kreftpasienter”, en utredning om “Klima og helse i medisinutdanningen i Norge”, NewTools (“et prosjekt som skal gjøre det lettere for forbrukere å velge sunn og bærekraftig mat”) og ikke minst som prosjektleder for 12-millionersprosjektet Nor-EDEN, som “vil bidra med kunnskap som trengs for at Norge kan jobbe for miljømessig bærekraftige matsystemer som produserer sunne matvarer for alle. Vi vil blant annet undersøke hvordan kommuner kan benytte retningslinjene som utvikles i NOR-Eden-prosjektet i sine innkjøpsordninger”.
Den første og hittil eneste publiserte forskningsartikkelen fra Nor-EDEN rettet et tidsriktig søkelys mot problemstillingen “Environmental Impact of Feeding with Infant Formula in Comparison with Breastfeeding” i juni i fjor.
Her kan vi blant annet lære at et plantebasert kosthold gir en mer bærekraftig morsmelk:
The environmental impact of breastfeeding was highly dependent on the composition of the lactating mother’s diet; if the additional energy was from animal-source food the impact could be more than three-five times higher than if the energy were from plant-based food only.
Trente studenter i leserinnlegg
Som om ikke dette var nok, deltok Frost Andersen i prosjektet Climate change and health: a 2-week course for medical students to inspire change, der målet var å “help students develop a nuanced understanding of how they can use health arguments to convey the urgency of climate action”.
To-ukers-kurset for medisinstudentene munnet ut i fire gruppearbeider, der det ene var å skrive leserinnlegg for å fremme budskapet om at det trengs en nasjonal kampanje for klimavennlige dietter:
Heier på klimasøksmål
Professoren har også vist sitt klimaengasjement på Facebook, der hun har vært en ivrig støttespiller for det til slutt mislykkede Klimasøksmålet fra Greenpeace og Natur og Ungdom mot oljevirksomhet i Barentshavet.
Det kan selvsagt hevdes at engasjementet for Klimasøksmålet skyldes at hennes datter har hatt ledende roller i nettopp Natur og Ungdom.
Men professorens familiebånd bringer oss finurlig nok tilbake til pizzastoppen på Blindern.
For Frost Andersens mann er nemlig en annen ernæringsprofessor, Knut-Inge Klepp, også kjent som områdedirektør i Folkehelseinstituttet.
Klepp er, foruten den avgåtte direktøren Camilla Stoltenberg, antagelig Gunhild Stordalen og hennes EAT-organisasjons nærmeste kontakt og samarbeidspartner i folkehelsa og norsk helsebyråkrati.
Og det er i dette skjæringspunktet vi finner opprinnelsen til høstens salatmani på Universitetet i Oslo - og mesterhjernen bak den nye cateringkontrakten, den svært engasjerte jusstudenten Ove Kenneth Nodland.
I 2018 var han som representant for EAT med på å presentere prosjektet “Kostholdsfloken” (senere omdøpt til “Matdugnaden”) sammen med Folkehelseinstituttet.
Deres langsiktige mål var den gangen “å bidra til en varig omlegging av produksjon, distribusjon og forbruk av mat slik at matsystemet legger til rette for bærekraftige matvaner som er i tråd med det vi vet om sunt kosthold”.
I presentasjonen blir Knut-Inge Klepp og EATs direktør Olav Kjørven presentert som styringsgruppe, mens Stoltenberg og Stordalen skulle være ansikter utad.
Samarbeidet ledet til en festtale av et leserinnlegg i Nationen i 2021, der blant andre Klepp og Nodland uttrykker sin rørende enighet om grunnleggende prinsipper for bærekraftig mat i Norge.
“Gjennom Matdugnaden identifiserte vi flere muligheter for endring, inkludert påvirkning gjennom offentlige måltider. I Norge serveres det i normalår daglig mer enn én million måltider gjennom offentlige institusjoner, inkludert i barnehager, skoler, sykehus, sykehjem og kantiner. Det kjøpes inn for milliarder, og det er et stort potensial for å fremme et mer bærekraftig og sunt kosthold”, skriver EAT og FHI.
To år senere er altså festtalen satt ut i praksis på Universitetet i Oslo.
Instituttleder Christine Nilsen ved institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk på UiO fikk dermed EAT og Nodlands meny på bordet da en kollega skulle takkes av etter nesten 25 år på universitetet i høst.
– Det var masse, masse, masse salat, sier Nilsen om festmiddagen til VG.
Det var kanskje mye bærekraft. Men ikke særlig mettende.
Etter avskjedsmiddagen gikk kollegene derfor videre, forteller hun:
– Det endte på McDonalds.
Vel bekomme og fortsatt god helg!
PS1: I tillegg til Matdugnaden, har FHI v/ Knut-Inge Klepp og EAT samarbeidet om prosjektet CO-CREATE, som har fått om lag 100 millioner kroner i støtte fra EU. Av disse pengene fikk EAT om lag 10 millioner kroner, mens FHI mottok over 20 millioner kroner i støtte. Prosjektperioden gikk ut i oktober.