Hvem drepte bestefar?
En ny norsk bok kaster lys over et mørkt kapittel i norsk matindustri og ernæringsforskning. Var ikke mettet fett skurken likevel?
“Sunnanås kronikk er noen knepp forbi sunn debatt. Beskyldningene er ganske drøye”, skrev Divisjonsdirektør for folkehelse og forebygging i Helsedirektoratet i et tilsvar til min kronikk om kostrådsforskernes koblinger til Mills i Aftenposten 31.01.2024.
Vi takker for hyggelig omtale, selv om vi også kunne ønsket oss svar på spørsmålene kronikken faktisk reiser.
Mens vi denne uken diskuterer fett og industri, tenkte jeg det kunne passe med et nyhetsbrev om en ny og spennende norsk bok om en ganske ukjent skandale på norske frokostbord gjennom et halvt århundre.
Håper det smaker!
Før fedmebølgen skyllet over oss, før overvektige menn, kvinner og barn ble synlige bevis på at vi kanskje ikke spiser et helt optimalt kosthold, var problemet dette:
En voldsom bølge av hjerteinfarkt.
Så ille var det her til lands i 1975 at menn hadde 20 prosent risiko for å dø av hjerteinfarkt før fylte 75.
På 70- og 80-tallet døde rundt 2700 menn under 70 år hvert år av angina og hjerteinfarkt i Norge.
I 2021 var tallet 503.
Forholdene er så dramatisk forbedret i dag at det nesten bare er skyggene igjen av denne epidemien: Historier om bestefedre som plutselig stupte. Frykten for kolesterol og mettet fett. Den stadige, lille mistanken når vi spiser ost eller egg med plomme.
Og - inntil helt nylig - ingen helmelk å få bestilt til ungene på skolen.
Men hva var det egentlig som skjedde da infarktene tok av etter andre verdenskrig?
Mange ulike forklaringer
Å lese fagartikler om hjerteinfarktepidemiens vekst og fall i Norge er en seilas i forundring og spekulasjoner, både på vei opp og ned i sykdomsbølgen.
Hva skyldtes veksten? “…sannsynligvis endringer i levevaner i de nevnte periodene. Økt inntak av fett, et stillesittende liv, samt sigarettrøyking, er vesentlige faktorer”, skriver Store medisinske leksikon, i en artikkel som ble oppdatert september 2018.
Hva ga oss fallet? Dette skyldes nok en samlet effekt av bedre livsstil, forebyggende medikamenter (blodtrykksmedisiner, statiner), bedre akuttbehandling av hjerteinfarkt og bedre sekundærprofylakse*, fremholdt professor emeritus Knut Gjesdal ved hjertemedisinsk avdeling på Ullevål i legeforeningens Tidsskriftet i 2016.
(*forebyggende tiltak som tar sikte på å forhindre tilbakefall eller forverring av en allerede eksisterende sykdom, ifølge ChatGPT).
Flere forklaringer? Reduksjon i serum-kolesterolnivå kan forklare det meste av nedgangen i dødelighet av iskemisk hjertesykdom og plutselig død i Norge de siste 50 årene. Mindre røyking, spesielt hos menn, en liten nedgang i blodtrykket, økt forbruk av frukt, grønnsaker, tran og fiskeolje og bedre behandlingsmåter kan også ha bidratt, skrev ernæringsprofessor Jan I. Pedersen, Aage Tverdal fra Folkehelseinstituttet og Bente Kirkhus fra Mills i Tidsskriftet i 2004.
Så, hva var det? Fikk vi først og plutselig dårlige levevaner etter krigen og deretter mirakuløst bedre levevaner etter at muren falt i 1989? Kolesterol som gikk opp og så ned igjen? Er det en magisk virkning av frukt og grønt? Bedre sekundærprofylakse? Tran?
Det er noe sørgelig uforløst i forklaringene som er brakt til torgs av professorer og forskere etter infarktepidemien som kom og gikk.
True crime fra frokostbordet
Finnes det en annen forklaring?
Heldigvis har den pensjonerte ernæringsfysiologen og journalisten Hanna Hånes tatt seg bryet med å gjenoppta dette massedrapsmysteriet etter krigen.
Resultatet er blitt den reneste true crime-dokumentaren “Det farlige oljeeventyret: Historien om hval- og fiskefett i margarinen”. Boken kom ut på slutten av fjoråret og fortjener mange lesere.
Tittelen røper skurken. Forfatterens hypotese er at delvis herdet marint fett, tilsatt i margarin og matproduksjon, en norsk spesialitet som ble storindustri, er den store synderen.
Prosesseseringen av fett fra hval, sild og lodde til matbruk ga oss nemlig en ny ingrediens i både kosthold og blodårer: Transfett.
Hvalens hevn?
Hånes har rullet opp en ellevill historie om hvordan Norge klarte kunststykket med både nesten å utrydde blåhvalen - og samtidig gjennomføre et tankeløst helseeksperiment på egen befolkning.
Vi fanget hval, kokte og blandet det halvherdete fettet inn i margarinen som helsemyndighetene så kunne anbefale å bruke istedenfor smør på brødskiven - for helsens skyld, må vite.
Det er selvsagt oppsiktsvekkende at millioner av mennesker i Norge og andre land ble utsatt for eksperimentelt transfett i svære mengder uten at man visste hva helseeffektene ville være.
Men det virkelig tankevekkende er at det skulle ta 40 år med astronomiske hjerteinfarkt-tall før pinnene ble lagt i kors.
Mens befolkningen ble pumpet full av transfett i margarinen, forkynte stat og ekspertise at det var smør og kjøtt og melkefett vi måtte unngå for å redde hjertet.
Rask endring og bedring på 90-tallet
Rundt 1990 oppdaget heldigvis forskere og margarinindustrien tabben som må ha kostet millioner av mennesker helsen og livet rundt om i verden.
Transfett var altså ikke bra.
Det er mange slående grafer i Hanna Hånes’ oppsummering. Kapitlet kan leses omtrent som en Agatha Christie-finale - der Poirot/Hånes avkler alle mulige forklaringer og står igjen med en eneste skyldig i stua: Transfettet.
Jeg har lånt to av grafene her. Den første viser den usedvanlig kraftige veksten - og nedgangen - i dødsfall fra iskemisk hjertesykdom (angina og hjerteinfarkt) fra 1950 og etter 1990, spesielt for menn i alderen 60-69 år.
Den andre viser hvordan land med tradisjonelt høyt konsum av transfett nå er kommet ned på samme sykdomsnivå som Spania, et land som tilsynelatende har levd godt uten å få margarin anbefalt i kostrådene gjennom årene.
Hva har vi lært?
På sitt beste ernæringsforskning som en god kriminalsak.
Men dette ser ut til å være historien om etterforskere på bærtur i årtier - og et fagfelt som mangler en gjenopptakelseskommisjon.
Dersom Hånes har rett, og grafene hennes står i stil med historiefortellingen, må vi spørre: Hvor ble det av selvransakelsen etter flere tiår med det som må ha vært gale hypoteser, kostråd og anbefalinger?
Og hva har man egentlig lært om varsomhet med matindustrielle påfunn om tilsetningsstoffer og prosessering av matvarer til publikum?
Hvor trygge kan vi være på at dagens tilsetningsstoffer og prosesseringsteknikker ikke er med på å gjøre oss fete og syke? Skal vi gomle i vei, fulle av tillit til at alt er trygt, inntil det motsatte er bevist?
Nye problemer, gamle årsaker?
De nordiske kostrådsanbefalingene av 2023 advarer fortsatt mot tradisjonelle råvarer som kjøtt og melkefett som forklaring på sykdomsepidemier som knapt fantes i før-industriell tid - mens vurderingene om moderne kunstig og prosessert mat endte opp i mumling.
Hånes viser i boken sin hvor galt det kan gå når ernæringsfaget kjører seg fast i sine hypoteser.
Etter å ha lest om fagmiljøets ørkenvandring på 50-, 60-, 70- og 80-tallet, og om hvordan man trolig hadde feil mistenkt (mettet fett) i siktet i mer enn fire tiår, ble jeg minnet om visdomsordene fra den britiske marinelegen Peter Cleave (1906-1983):
“For a modern disease to be related to an old fashioned food is one of the most ludicrous things I have ever heard in my life.”
Vel bekomme!
Leserservice: Boken kan bestilles hos Ark her (ingen provisjon til meg)
