Skal Norge bli et gjengrodd, vegansk utopia?
Som man roper i skogen, får man svar. Slik gikk det da Helsedirektoratet ba en vegan-aktivist utrede om vi bør spise kjøtt.
Helsedirektoratet leide i fjor inn en vegan-aktivist til å lede arbeidet med det faglige grunnlaget for å integrere bærekraft i nordiske kostholdsråd.
Det gikk som det måtte gå.
Nå ligger utkastet til den sentrale fagartikkelen omsider på bordet: Av hensyn til klima og bærekraft bør det norske kulturlandskapet helst gro igjen. Skog, vill- og rovdyr bør erstatte beitemark. Det norske kostholdet må gjennom en snarlig og radikal endring for å bremse global oppvarming.
Da utnevnelsen av fagekspertene ble kjent i fjor, dokumenterte jeg i en tråd på Twitter hvor ideologisk farget den innleide ekspertisen fra britiske Chatham House så ut til å være.
Den ene forskeren, Helen Harwatt, har blant annet bakgrunn fra syvendedags adventistuniversitetet Loma Linda. Adventistene har som en av sine religiøse kampsaker å fremme et vegetarisk kosthold. Hun har skrevet på Twitter (og slettet i nyere tid) at "En vegansk diett kan være den beste og eneste måten å redde planeten" på.
Den andre forskeren, Tim Benton, slo allerede i 2014 fast i The Guardian at "Den viktigste endringen folk kan gjøre for å redusere sitt karbonavtrykk ikke er å droppe bilen, men å spise klart mindre rødt kjøtt".
Chatham House ble valgt direkte av kostrådskomiteen, uten konkurranse, og til timepriser “vesentlig lavere enn markedspris”.
Tråden fra i fjor kan du se her:
Å si at jeg ikke ble overrasket over konklusjonene i utkastet som nå foreligger, er en underdrivelse. For hva får du hvis du ber to verdenskjente motstandere av å spise kjøtt skrive artikkel om hva vi bør spise mindre av?
Artikkelen peker i det store og hele frem mot et tilnærmet vegansk utopia her i Norden - basert på skyhøyt forbruk av poteter, belgvekster, korn, nøtter og bær, supplert med kunstig produserte cellekulturer som forhåpentlig snart kan erstatte tapet av livsviktige næringsstoffer som forsvinner fra middagsbordet sammen med den fæle kjøttkaken, melkeglasset og omeletten.
Forskere rister på hodet
Utarbeidelsen av kostholdsråd er som regel nordisk mesterskap i konsensus. Men nå begynner idyllen å sprekke. Foreløpig i et lite hjørne av offentligheten.
I Bondebladet 17. november har to eksperter fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), som opprinnelig skulle delta i utredningene, tatt bladet fra munnen. Professorene Arne Bardalen og Audun Korsæths innspill og vurderinger ble nemlig glatt overhørt og overkjørt. Begge trakk seg til slutt helt fra arbeidet.
I Bondebladet radbrekker de både prosessen og konklusjonene som nå er sendt på høring.
Dermed brygger det opp til åpen kamp om premissene for hva som er et bærekraftig kosthold i en nordisk kontekst - før nye kostråd skal utferdiges i Norge og de andre nordiske og baltiske landene en gang neste år.
At et Norge med Senterpartiet i regjering skal ende opp med kostholdsråd hvis intensjon er å fremme delvis nedleggelse av norsk kulturlandskap, er vanskelig å tro.
Norge driver storstilet lobby for vegetarmat
Det er likevel grunn til å frykte at Nibio-ekspertene blir outsidere i den videre saksgangen. Deler av norsk byråkrati har nemlig gjort innsats mot kjøttspising til en global fanesak.
For eksempel bruker Norge 60 millioner kroner i året, til sammen er det utbetalt og lovet bort rundt en halv milliard, til den såkalte Food and Land Use Coalition (FOLU), en lobbyorganisasjon med røtter i det norske klima- og skoginitiativet. Den har igjen bånd til blant andre Gunhild Stordalens EAT Foundation.
Mål nummer én for denne koalisjonen er å fremme EATs Planetary Health Diet, et kosthold med et minimalt innhold av kjøtt, i det store utland.
Norge bidro også med over 20 millioner kroner til FNs Food systems summit i fjor, blant annet ved å øremerke fem millioner kroner til Gunhild Stordalens arbeidsstrøm på møtet. Også her figurerte FOLU i kulissene.
Men FOLU ønsker ikke bare å få andre land til å spise grønt. I sin over 200 sider lange "Master Strategy" fra 2020, tar koalisjonen også mål av seg å påvirke det pågående nordiske kostrådsarbeidet, gjennom sitt nettverk av likesinnede organisasjoner, som EAT, Stockholm Resilience Centre og Cicero.
Om du vil lese mer om hvordan norske skattebetalere støtter FOLU og Gunhild Stordalens kamp for tilnærmet vegetarkost i verden - se denne tråden:
Resultatet av denne globale aktivismen foreligger nå i utkastet til faglig grunnlag for våre nye kostholdsråd.
Jeg har kjenner ikke Bardalen og Korsæths faglige innvendinger i detalj. Men noen ankepunkter mot rapporten kan selv en amatør anta vil komme fremover:
Det pågår en intens dragkamp om måten man omregner metan-utslipp fra drøvtyggere til såkalte CO2-ekvivalenter på. Tilhengere av plantebasert kosthold ønsker høy omregningsfaktor, mens andre eksperter, som Oxford-professor Myles Allen, påpeker at stabile eller svakt fallende bestander av kyr faktisk ikke bidrar til fremtidig global oppvarming - og at fjerning av kyrnes metanutslipp bare vil gi en marginal nedkjølingseffekt én gang.
For det andre legges det til grunn et svært snevert bærekraftsperspektiv - der matkultur og livskraftige lokalsamfunn - og slett ikke nasjonal selvforsyning, tillegges vekt.
For det tredje ser det i grove trekk ut som artikkelforfatterne i stor grad har gjort globale argumenter gjeldende for Norge og Norden.
Spørsmålet er om den totale påvirkningen av vegan-aktivister og utdatert ernæringsforskning har beredt grunnen for godt til at argumentasjon for dyrehold og kjøttmat kan vinne frem.
Hvordan ender dette?
Helsedirektoratet har sett seg nødt til å understreke at de innleide forskerne fra Chatham House ikke skal ta del i arbeidet med de faktiske kostholdsrådene neste år.
Og godt er kanskje det.
Nasjonale kostråd har større betydning enn de fleste er klar over. De påvirker vårt matutvalg, statens samarbeidsavtaler med dagligvarehandelen og butikkenes markedsføring, opplæring i skolen og ikke minst rådene som gjentas til det kjedsommelige av ernæringseksperter i avisene.
De neste månedene vil vise om våre innleide vegan-aktivister har lyktes med å omvende ernæringsfeltet i Norge, eller om landbruk og lokal ekspertise kan stå i mot presset.
