Uhyggen foran oss
For snart 100 år siden skrev verdens fremste økonom om det eventyrlige ubehaget som før eller senere venter oss.
Now for my conclusion, which you will find, I think, to become more and more startling to the imagination the longer you think about it. I draw the conclusion that, assuming no important wars and no important increase in population, the economic problem may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years. This means that the economic problem is not - if we look into the future - the permanent problem of the human race.
John Maynard Keynes - The Economic Possibilities for Our Grandchildren
***
Såvidt mer enn tre er gått siden verden først kunne skrive til ChatGPT.
Det var sent på høsten, i 2022.
Nå kan vi snakke på hvilket som helst språk og få presise presentasjoner og fullt ut fungerende dataprogrammer i retur. Kunstige filmsnutter er blitt uadskillelige fra ekte opptak.
Spørsmål som for noen måneder siden ga oss upresise eller løgnaktige svar fra de beste AI-modellene, nærmer seg mer og mer fullgode og presise løsninger.
Store fremskritt er kommet i programmering, fysikk og matematikk.
I 2022 gjorde AI-modellene enkle regnefeil. I 2024 var de på nivå med unge matematiske OL-utøvere.
Denne vinteren begynte teknologien å løse matematiske problemer mennesker tidligere ikke har klart.
Vi ser også dette: Rundene med forbedringer går stadig raskere.
Utløpsdato
Ingen vet hvor mange nye omdreininger som må til før små eller store grupper av arbeidstagere ikke lenger oppleves som nødvendige i det moderne arbeidslivet.
Eller hvem som blir rammet. Blir det advokater? Leger? Regnskapsførere, sjåfører, designere, HR-rådgivere, saksbehandlere, selgere, sekretærer, forskere, kunderådgivere, programvareutviklere, journalister, ingeniører?
Tar det fem, ti eller tyve år før de fleste av oss - middelhavsfarere i allskens kunnskapsyrker - er økonomisk overflødige?
Mens jeg sitter i godstolen og skriver dette, har jeg tre barn som småkrangler på kjøkkenet.
De er 12, 8 og 4 år gamle.
Etter planen skal disse tre gå av med pensjon etter lang og tro innsats i arbeidslivet om
… 60-70 år.
Med den utviklingstakten vi ser nå, skal du forutsette en rimelig stor porsjon teknologisk pessimisme for å mene at maskinell intelligens ikke har overgått vår biologiske kapasitet for akademiske yrker i året 2086.
Kanskje ligger de praktisk yrkesutøvende robotene et stykke bak i løypa.
Men hvor lenge?
Noe forteller meg at mine barn, og i alle fall barnebarn, kan bli de første generasjonene av mennesker som ikke trenger å jobbe.
Generasjon lasaron?
En ganske uhyrlig og provoserende tanke.
Som den var i 1930.
Da skrev 1900-tallets fremste økonom, britiske John Maynard Keynes (1883-1946), et essay om datidens barnebarn-generasjons økonomiske muligheter.
I årtusener hadde den økonomiske fremdriften vært forbausende treg.
Ikke var det innovasjon og ikke var det mulig å bygge opp kapital.
Men særlig fra rundt år 1700 hadde pilene virkelig begynt å peke oppover.
Keynes trakk egentlig bare streken videre.
Og han lot seg skremme.
Why, you may ask, is this so startling? It is startling because - if, instead of looking into the future, we look into the past-we find that the economic problem, the struggle for subsistence, always has been hitherto the primary, most pressing problem of the human race - not only of the human race, but of the whole of the biological kingdom from the beginnings of life in its most primitive forms.
Thus we have been expressly evolved by nature-with all our impulses and deepest instincts-for the purpose of solving the economic problem. If the economic problem is solved, mankind will be deprived of its traditional purpose.
En evighet av fritid.
Hvordan skal det gå med oss?
Keynes skrev:
I think with dread of the readjustment of the habits and instincts of the ordinary man, bred into him for countless generations, which he may be asked to discard within a few decades.
…
there is no country and no people, I think, who can look forward to the age of leisure and of abundance without a dread. For we have been trained too long to strive and not to enjoy. It is a fearful problem for the ordinary person, with no special talents, to occupy himself, especially if he no longer has roots in the soil or in custom or in the beloved conventions of a traditional society. To judge from the behaviour and the achievements of the wealthy classes today in any quarter of the world, the outlook is very depressing!
Økonomen luftet håpet om at vi vil finne glede i naturen - og kanskje fordele mellom oss de få arbeidsoppgaver som måtte stå igjen etter automatiseringen - noen timer i uken på enhver - for å tilfredsstille den arbeidsomme “ur-Adam” som fortsatt bor i oss.
Han så også lyst på pengejagets fall - og slutten på våre “usmaklige og urettferdige” måter å fordele kaken på:
The love of money as a possession -as distinguished from the love of money as a means to the enjoyments and realities of life -will be recognised for what it is, a somewhat disgusting morbidity, one of those semi-criminal, semi-pathological propensities which one hands over with a shudder to the specialists in mental disease. All kinds of social customs and economic practices, affecting the distribution of wealth and of economic rewards and penalties, which we now maintain at all costs, however distasteful and unjust they may be in themselves, because they are tremendously useful in promoting the accumulation of capital, we shall then be free, at last, to discard.
Alt dette - i 1930.
Snart hundre år senere er Vesten - som Keynes også forutså - blitt 5-6 ganger rikere per person. I Norge er veksten enda brattere.
Samtidig er arbeidsdagene våre blitt kortere. Barndommen og pensjonisttilværelsen er blitt lengre. En stadig større andel av oss er fritatt fra arbeid gjennom ulike trygdeordninger.
Ser vi hele den norske befolkningen under ett, inkludert barn, studenter og pensjonister, er vi allerede nede på 15 timer arbeid i uken.
Behagelig nok er vi helt i verdenstoppen for velferd og velstand per time arbeidet.
Men enda mindre jobb kan det altså bli.
***
Om John Maynard Keynes hadde fått barn og etterhvert barnebarn, hadde de antagelig gått av med pensjon omtrent på denne tiden.
Formodentlig etter 40-50 år med mer eller mindre lange arbeidsdager.
Vår apetitt på større hus, biler, velferd og status har holdt de fleste av oss i arbeid gjennom 96 av Keynes´ 100-årige horisont fra 1930.
Men hvem vet.
Det er fire år igjen.
Og så kommer nye 100.
***