Angrepene på Marit Kolby

NAV-lege Brage Ulvmoen bør skjerpe seg.

Faksimile fra Nettavisen 12.11.2025

“Kolby vet bedre enn Helsedirektoratet. Hun vet bedre enn de nordiske kostrådene, og nå også bedre enn barneleger, hormonleger og den forskningsetiske komiteen. Det er en imponerende arroganse – men ikke så mye annet.”

NAV-lege Brage Ulvmoen, Nettavisen, 12.11.2025

***

Nettavisen har fått en ny spaltist, Brage Ulvmoen, en lege i NAV-systemet i Nordland.

Som kommentator er han både forbausende upresis og ufin.

I to spalter, “Velkommen til bakvendtland” (20. oktober) og “Nei Kolby, norske forskere sulter ikke barna” (12. november) harselerer han først over bekymringen for ultraprosessert mat - før han går rett til angrep på ernæringsbiolog Marit Kolby.

Den utløsende årsaken er at Kolby kritiserte en studie som skal teste slankesprøyter på norske barn.

Men Ulvmoen går langt bredere til verks i sitt personangrep.

“Problemet er ikke at Kolby har meninger”, skriver Ulvmoen generøst.

Før han fortsetter:

“Problemet er at hun får uforholdsmessig stor plass – uten tilstrekkelig motvekt fra de store fagmiljøene”.

Deretter føyer han seg inn i rekken av folk som bruker usedvanlig mye energi på nettopp å være motvekt til Marit Kolby.

Norges trangeste fagmiljø?

Han viderefører dermed også en lang tradisjon for å slå ned på dem som våger å bidra til et visst mangfold i den faglige debatten om ernæring og kostråd i Norge.

For det norske ernæringsmiljøet er til tider enda mer militant i sitt meningsvokteri enn selv klimabevegelsen - med både uttalte og tause forventninger om lojalitet til Helsedirektoratets offisielle synspunkter.

Støy og usikkerhet

Den generelle lojalitetsforventningen ble godt formulert av UiO-professor Rune Blomhoff i sluttspurten frem mot de nye kostrådene i fjor:

“Jeg tenker at når helsemyndighetene kommer med råd som er så evidensbasert som overhodet mulig, så tenker jeg det er veldig viktig at alle store aktører slutter opp om det. Og ikke lager støy om det. For det skaper usikkerhet”, sa han under en offentlig spørretime hos Helsedirektoratet den 7. februar 2024.

Men ernæringseliten misliker ikke bare uenighet generelt - de misliker Marit Kolby spesielt.

Ta for eksempel ernæringsfysiolog Jacob Juel Christensen ved UiO, som i 2021 var “skuffet” over at et anerkjent amerikansk tidsskrift publiserte en artikkel fra Kolby som gikk i mot hans syn på mettet fett.

“Synd og skadelig”

I samme artikkel ga han uttrykk for at det var “synd og skadelig” at hun var med på å skape inntrykk av at det er faglig uenighet om kostrådene.

Faksimile: Dagens Medisin

For ikke å snakke om NHO Mat og Drikke, som i sitt samarbeid med Helsedirektoratet har etterlyst statlig sensur av kritiske stemmer som nettopp Marit Kolby.

På tide med sensur i kostholdsdebatten?

Men for Nettavisens nye spaltist er det tydeligvis ikke motstand nok mot ernæringsbiolog Kolby, som til stadighet får oppmerksomhet i mediene:

“Resultatet er et klassisk tilfelle av falsk balanse”, mener han, og peker på at “et par enkeltpersoner” får “tiår med solid forskning” til å fremstå som “kontroversielt”.

Kommersielle hensyn?

Som om ikke det var nok, tegner NAV-legen et bilde av at Kolby har profitthensyn i sin kritikk - hun har “markedsført seg” med sine ideer - og for at hun skal bli fornøyd med designet på en studie hun har kritisert, “må forskerne antakelig kjøpe hennes egen bok”.

Denne boken har Ulvmoen hverken lest, eller tenkt til å lese, fordi det “ville forstyrret mine egne biologiske signaler – nærmere bestemt syn, fornuft og sinnsro”.

Etter å ha lest alt dette skulle man kanskje tro at Kolby var en lettvint influenser som har hentet sin kunnskap på diskusjonsforum for gravide kvinner på internett.

Nei, har du sett

Men denne uken dukket altså kvinnen med “en imponerende arroganse - men ikke så mye annet” som tydeligvis bare er blant “et par enkeltpersoner” som får kostrådene til å fremstå som kontroversielle, opp som en av 43 forfattere i et av verdens ledende lege-tidsskrift, britiske Lancet, med en forskningsoppsummering som nå siteres over hele verden.

Timingen er upåklagelig, om ikke for Ulvmoen.

I Lancet-serien underbygger Kolby og hennes forskerkolleger hvordan ultraprosessert mat fortrenger tradisjonelle kosthold, de viser at den industrielle maten bidrar til å svekke ernæringskvaliteten - og de fremhever at den øker faren for kroniske sykdommer.

I deres gjennomgang av 104 studier, viser 92 en assosiasjon mellom kosthold preget av mye ultraprosessert mat og økt risiko for kroniske sykdommer.

På lederplass skriver The Lancet at “The rise of ultra-processed foods (UPFs) in human diets is damaging public health, fuelling chronic diseases worldwide, and deepening health inequalities”.

“Støy”

Men det er selvsagt ingen grunn til bekymring.

Iallfall ikke for NAVs medisinske ekspert i Nordland.

For han har om mulig en enda enklere forklaring på den globale fremveksten av overvekt, fedme og moderne livsstilssykdommer: Vi spiser bare for mye.

“Ungdom forteller at de prøver å gå ned i vekt, men de vet ikke at det handler om energiinntak – altså mengden kalorier”, forteller Ulvmoen.

Før det konkluderes: “I stedet blir fokuset rettet mot «ultraprosessert mat» og frykten for tilsetningsstoffer. Det er støy, ikke hjelp”, skriver han.

***

Hva er det som provoserer?

At matindustrien kjemper med nebb og klør mot advarsler om ultraprosessert mat, er lett å skjønne. Det er derfor ikke rart at Kolby og søkelyset hennes ofte er tema når industrien og Helsedirektoratet møtes i sine samarbeidsfora for et angivelig sunnere kosthold.

Tilhengere av mer vegetariske dietter sliter også med begrepet. Årsaken er at plantebaserte ferdigprodukter raskt mister glansen når forbrukerne ser på listen over industrielle tilsetningsstoffer.

Men tilnærmingen utfordrer også ernæringsvitenskapens ømme punkter.

Ikke fordi prosesserings-tilnærmingen er presis, men fordi den våger ikke å være det.

Vi vet jo ikke akkurat hvorfor verdens befolkning blir stadig mer overvektig og får stadig flere kroniske sykdommer.

Men noe er det åpenbart.

Og spørsmålet er hvor presise svar vi trenger.

For mens industrien og Helsedirektoratet leter med lupe etter virkningen av enkeltingredienser - og for å finne riktig mengde mel og rapsolje til å sette nøkkelhullsmerke på sine fryste fiskepinner; er faren åpenbart at de ikke ser skogen for bare trær.

Jo mer ferdigmat vi spiser, jo større er risikoen for at noe går galt.

Omtrentlighetens velsignelse

Kan hende går vi glipp av et par gram fiber eller fiskemat om vi vender industrimaten ryggen.

Og kanskje er det ikke rettferdig å gi fiskepinner eller industribakte grovbrød skylden for fedmeepidemien, depresjoner eller høyt blodtrykk.

Men det kan også være bedre å få omtrent rett, enn å ta akkurat feil.

For så lenge vi jakter helt presise svar, har produsentene av alskens industrimat med blandinger av sukker, rapsoljer, smak- og fargestoffer, emulgatorer og kunstige søtninger all den vitenskapelige usikkerheten de trenger for å fortsette nærmest som før.

Hvem vet når - eller om - vi finner ut av hvilken mikstur eller ingrediens som gjør oss tjukke og syke.

Eller om det faktisk bare er mangelen på ikke-prosessert mat som til slutt er problemet.

Da kan kanskje en tommelfingerregel folk flest forstår være bedre enn over-vitenskapelige og gramveide kostråd mot for mye gulost eller hjemmelagde kjøttkaker.

Vi har bommet før

Vår egen mathistorie kan være et eksempel til ettertanke:

Hadde Norge fulgt Kolbys råd og unngått ultraprosessert mat etter andre verdenskrig, kunne vi muligens unngått å ligge i verdenstoppen i inntak av transfett fra margarin og industrielle bakervarer.

Kanskje kunne det spart oss for tusenvis av akutte hjerteinfarkt i årene frem til 1990-tallet.

Men i flere tiår zoomet helsemyndighetene heller inn på mettet fett fra landbruket. De overså at endringen på 1900-tallet slett ikke handlet om smør og melk, men om fremveksten av industriell margarin, fylt til randen med delvis herdet hvalfett.

Eksempelet viser farene ved å jakte presise svar til kostrådene:

For myndighetene hadde jo nesten rett.

Det var, antagelig, noe galt med fettet.

Likevel bommet de, antagelig, grovt.

Nå er transfettet heldigvis ute av margarinen.

Men ernæringsvitenskapens arroganse, derimot, den har ingen klart å luke ut.

Vel bekomme!

***

Denne uken debuterte en annen uavhengig stemme i norsk ernæringsdebatt, Hanna Hånes, her på Substack. Hånes er forfatter av boken “Det farlige oljeeventyret”, som er den definitive gjennomgangen av hvordan Norge etter krigen ble verdensledende i konsum av hjertefarlig transfett.