Kostrådene bør avskaffes
De nye kostrådene er på høring. Mitt innspill er enkelt: Hiv dem i søpla.
Helsedirektoratets utkast til nye kostråd er på høring frem til 20. mai. Her er innspillet jeg har tenkt å sende inn.
Våre moderne kostråd kom ikke ut av intet. De ble innført fordi Vesten og Norge ville stagge en epidemi av hjertesykdommer etter andre verdenskrig.
En epidemi som kom - og som forsvant.
På 70- og 80-tallet døde rundt 2700 menn under 70 år hvert år av hjertelidelser i Norge. I 2021 var tallet 503, i en langt større befolkning.
Den opprinnelige begrunnelsen for kostrådene er i praksis borte.
Men igjen står et velfødd statsapparat og forskere som gjerne vil beholde sin fremskutte posisjon og sine forskningsmidler.
Igjen står også et tomrom som andre krefter og agendaer nå forsøker å fylle.
Klimakamp i forkledning
Kostråd og ernæringspolitikk er kraftige politiske virkemidler som kan brukes til ulike politiske formål.
Fremst blant disse står for tiden klimakampen.
Det har ledet til et samspill mellom et helsebyråkrati og en forskerstand på jakt etter et nytt legitimitetsgrunnlag - og klimaaktivister som ser sitt snitt til å utnytte helseapparatet til sine egne kampsaker.
I dette samrøret blir det stadig vanskeligere å skille mellom aktivisme og vitenskap.
I arbeidet frem mot kostrådene som nå er på høring, fikk en forsker som sultestreiker med Exctinction Rebellion i oppdrag å skrive utredningen om rødt kjøtt. En vegansk aktivist ble håndplukket til å lede utredninger om bærekraft.
Samtidig brukes grove forenklinger om enten bærekraft eller helse som vikarierende argumenter i nye sammenhenger: I en rapport fra april foreslår Miljødirektoratet et slags forbud mot tilbud på fete kjøttprodukter, angivelig forankret i frykten for mettet fett, men egentlig på grunn av direktoratets ønske om å legge ned norske husdyrbruk.
Bukken og havresekken
At forskere og byråkrater som henter sin lønn, status og legitimitet fra statlige kostråd vil videreføre og forsterke statlige kostråd, bør ikke overraske noen.
Disse forskerne og byråkratene er de mest åpenbare vinnerne av å ha statlige kostråd. Det er også industrielle aktører og næringer som havner på rett side av strekene som staten trekker opp.
Hva er gevinsten?
Samtidig er det svært vanskelig - om ikke umulig - å fastslå om kostrådene gjennom 60 år har virket. Eller om virkningene har vært positive eller negative for folkehelse, kultur og samfunn.
Det vi i det minste kan fastslå etter et halvt århundre med aktiv ernæringspolitikk, er dette: De fleste voksne nordmenn ser seg nå i speilet og konstaterer at de veier mer, ofte mye mer, enn de strengt tatt burde.
Mange er fortvilet. Statens kostråd gir nemlig ikke gode svar på hvorfor dette har skjedd - eller hvordan vi varig kan bli kvitt de ekstra kiloene igjen.
Teknokratisk bingo
Det er ingen naturlov at et samfunn må ha statlige kostråd.
Det er enda mer tvilsomt om statens massive apparat bør mobiliseres på bakgrunn av forskning som gjennomgående gir svake og til dels motstridende funn.
Inngripende tiltak og ambisjoner på ernæringsfeltet påvirker en rekke komplekse systemer, som helse, samfunn, natur og kultur. Hva første-, andre-, og tredjerundeeffektene av kraftige tiltak til slutt blir, er det ingen forunt å vite.
Da bør gevinstene fra råd og tiltak være åpenbare.
Påbud om bilbelter, inngrep mot sigarettrøyking og regulering av giftstoffer og bakteriesmitte i matproduksjon er slike eksempler.
Råd som “velg lite rødt kjøtt” er det ikke.
Vi må akseptere usikkerhet
Som et minimum bør staten formidle usikkerheten i det vitenskapelige grunnlaget for rådene som gis. Når man i forenklingens navn ikke en gang evner dette, bærer rådene i stor grad preg av nettopp å være aktivisme, ikke vitenskap.
Når slike aktivistiske råd dessuten behandles som en slags vitenskapelig fasit, bærer det enda mer galt av sted.
Professor Rune Blomhoffs uttalelse i Helsedirektoratets spørretime 7. februar gir uttrykk for et tankesett som rent ut hemmer en fri og vitenskapelig debatt:
Jeg tenker at når helsemyndighetene kommer med råd som er så evidensbasert som overhodet mulig, så tenker jeg det er veldig viktig at alle store aktører slutter opp om det. Og ikke lager støy om det. For det skaper usikkerhet.
Men ernæringsforskningen er beheftet med usikkerhet. I stedet for å bruke statistisk marginale funn om enkeltsykdommer og råvarer til å gi universelle og presise råd med gramvekt og samtidig stilne det offentlige ordskiftet, bør Norge avslutte eksperimentet med statlige kostråd som den eneste aksepterte sannhet.
Vi har ingen fasit.
Trygt å la være
Selv uten offentlige kostråd vil det være rikelig med faglige råd å få.
Akademikere, ernæringsfysiologer og medisinske miljøer kan fortsatt fylle avisspalter, rapporter, veiledere og behandlingsløp med sine vurderinger av hva forskning og erfaring tilsier at vi bør spise.
Dietter og livsstilstrender vil uansett komme og gå - slik de har gjort i uminnelige tider. Erfaringsutveksling og kunnskapsdeling i sosiale medier gir innbyggerne anledning til å lære av hverandre og prøve ulike tilnærminger for å oppnå sine mål for helse og for trivsel.
Det enkleste rådet til alle som gjennom livet prøver seg frem blant menneskehetens utallige kostholdsvalg, er kanskje dette:
Hvis det ikke fungerer for deg, prøv heller noe annet.
I tiår etter tiår har vi prøvd med aktiv ernæringspolitikk og statlige kostråd.
Resultatet kan folk flest se i speilet.
Det er på tide å prøve noe annet.
***
For referanser og grundigere omtale av argumentene i dette høringsinnspillet, se gjerne mine tidligere nyhetsbrev:
